Språksituasjonen 1900

Fra 1814 var det som i det forrige innlegget forklart at det var tre forskjellige syn på hvordan det nye norske skriftspråket skulle være. Det var de som ville bevare det danske, de som ville ha et norsk skriftspråk med gradvis tilnærming av dansk til norsk talemål og til slutt de som ville skape et norsk skriftspråk med norske dialekter som grunnlag. Rundt 1850 var det hovedsaklig to menn som arbeidet hardt for å et norsk skriftspråk. Disse to mennene het Ivar Aasen og Knud Knudsen. Men helt enig var de ikke. Aasen grunnla det vi i dag kaller «Nynorsk» og Knudsen var mannen bak «Bokmål».

Sentrale personer som tok del i utviklingen var blant andre A. O. Vinje som benyttet «landsmålet» til Aasen i sin avis «Dølen» (fra 1858-1870) og Johan Sebastian Sverdrup sørget for at «Jamstillingsvedtaket» (1885) ble vedtatt. «Jamstillingsvedtaket» sørget for at riksmål (bokmål) og landsmål (nynorsk) ble sidestilt. Og i 1892 kom det en ny målparagraf som sa at man kunne velge hvilken målform man ville bruke i skolen. Mot slutten av 1800-tallet ble landsmålet mer og mer populært i flere skolekretser.

I 1898 ble Arne Garborg oppnevnt som medlem i en komité som skulle utarbeide forslag til en offisiell rettskriving for landsmålet. Garborg sitt forslag ble nedstemt, flertallet i komiteen ville videreføre den rettskrivingen som Aasen stod bak. I 1901 ble rettskrivingen som samsvarte med Aasens offisiell og godkjent. I 1906 ble Norges mållag stiftet og noen år senere kom Riksmålsforbundet.

Den dag i dag er det debatter om det norske skriftspråket.

3 ulike syn på hvordan skriftspråket i Norge skulle være.

I året 1814 opplever Norge et av sine største merkeår noensinne. Dette året ble unionen mellom Norge og Danmark oppløst. Vi fikk egen grunnlov og kom i union med Sverige. Skriftspråket var da dansk, mens de fleste snakket norske dialekter. I 1830-årene begynte diskusjonen for alvor om Norge skulle ha et eget skriftspråk. Striden om skriftspråket handlet mye om hvordan det moderne Norge skulle formes. Nasjonalromantikken fikk mye å si. Striden sto mellom tre parter; de som ville beholde dansk som skriftspråk, de som ville gradvis fornorske dansken og de som ville skape et helt nytt skriftspråk med utgangspunkt i norske dialekter.

Dikteren Johan Sebastian Welhaven drev også på med språkforskning og var en av de som kjempet for å bevare det danske skriftspråket. Argumenter for å bevare dansk var blant annet at dansk var brua videre sørover til Europa for å holde kontakten med europeisk kultur og han mente at Norge ikke hadde sterk nok kultur til å kunne danne sitt eget nasjonale språk. Selv var Welhaven stolt over å kunne dansk og med seg hadde han flertallet av de som allerede kunne skrive og lese dansk. Hvorfor skulle man begynne å rote med det skriftspråket man hadde brukt i så mange år?

Så hadde man de som ville gradvis fornorske det danske. I spissen for dette var Wergeland, Asbjørnsen, Moe og Knudsen. De ønsket og bytte ut en del av de danske ordene til norske. Eksempler på dette er sort til svart, skridt til steg og børn til barn. Wergeland mente det var viktig å fornorske språket på grunn av folkeopplysning og for å styrke Norge til å bli et sterkt og kulturelt selvstendig demokrati.

Til slutt har vi den norske historikeren Peter Andreas Munch og språkforsker og dikter Ivar Aasen. Munch mente at dersom det skulle skapes et eget norsk skriftspråk skulle det bygge på norrønt, men samtidig var han godt fornøyd med det danske skriftspråket. Ivar Aasen derimot mente at gammelnorsk og de mange dialektene som fantes i Norge burde være grunnlaget for det nye språket. Aasen reiste rundt i Norge og samlet så mye informasjon om dialekter som mulig. Hans store mål var å skape en nasjonal identitet.

De som fikk gjennomslag til slutt viste seg å bli Knudsen og Aasen. I dag har vi to offisielle språk. Knudsens bokmål og Aasens Nynorsk.